Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Kari-Annes verden!
Kari-Annes verden!
Mine sider:
La Paz 20.01.07
I DE BOLIVIANSKE FJELLENE!
Naa er jeg kommet vell fram til La paz, verdens mest hoeytliggende hovedstad, som skal vaere mitt hjem de neste 5 maanedene! Jeg har vaert her tre dager naa, og har brukt tiden til aa vende meg til hoyden og aa faa sett meg litt rundt i byen. Den er utrolig fasinerende og variert! Den har alt fra moderene omraader med Burger King og Benetton til trange sjamerende gater hvor indianere selger coca-blader og mystisk amayar-medesiener. Jeg synes ogsaa det er utrolig flott hvordan mektige fjell omkratser hele byen.
Bildet paa siden er utsikten fra soverommet mitt. Fantastisk=)
I DE BOLIVIANSKE FJELLENE!
Naa er jeg kommet vell fram til La paz, verdens mest hoeytliggende hovedstad, som skal vaere mitt hjem de neste 5 maanedene! Jeg har vaert her tre dager naa, og har brukt tiden til aa vende meg til hoyden og aa faa sett meg litt rundt i byen. Den er utrolig fasinerende og variert! Den har alt fra moderene omraader med Burger King og Benetton til trange sjamerende gater hvor indianere selger coca-blader og mystisk amayar-medesiener. Jeg synes ogsaa det er utrolig flott hvordan mektige fjell omkratser hele byen.
Bildet paa siden er utsikten fra soverommet mitt. Fantastisk=)
Dette er huset jeg bor i, Casa Alianza, som tilhoerer misjonsalliansen. Veldig koselig! Oss voluntoerer bor i tredje etasje, saa litt hoeydetrening faar vi!
Her er det meg med fantastiske La Paz i bakgrunnen.
La paz 08.02.07
HVERDAG I LA PAZ
Nå har det begynt å bli litt hverdag i Kari-Annes verden. Indianerdamer med bowlerhatter, fargerike markeder, løshunder og "Hola, como estàs?" er plutselig dagligdags. Men tross litt hverdag er Bolivia fremdeles fantastisk og spennede!
For tiden jobber jeg på et hjem for handikappede barn. På avdelingen jeg er, så er barna fra 1 til 13, og har mange forskjellige fysiske og psykiske handikapp. Det er mange triste scener, da det er stor mangel på personale. Ofte blir barna bindt fast i rullestoler, fordi pleierene ikke har tid til å kikke etter mens de for eksempel ordner mat. Mange av barna er også agresive til tider, og i løpet av en dag kan man både bli slått, bitt, tisset på og lugget! Men samtidig som det er tøft sted å jobbe, er det også utrolig bra å kunne være der å gi barna etterlengtet oppmerksomhet og kjærlighet. Og jeg koser meg like mye som dem når vi kan gå ut i parken å leke, eller har fått fram et smil og en latter!
Etter å ha vært på jobb har jeg hver dag spanskkurs. Det er gøy, og jeg håper på å snart bli en reser i spansk. Det bør jeg hvertfall, for om kun 2 uker skal jeg begynne å jobbe som engelsklærer.
I tillegg til jobb og spansk består Kari-Annes verden av å hygge med de andre volontørene her på Casa Alianza. Topp!
HVERDAG I LA PAZ
Nå har det begynt å bli litt hverdag i Kari-Annes verden. Indianerdamer med bowlerhatter, fargerike markeder, løshunder og "Hola, como estàs?" er plutselig dagligdags. Men tross litt hverdag er Bolivia fremdeles fantastisk og spennede!
For tiden jobber jeg på et hjem for handikappede barn. På avdelingen jeg er, så er barna fra 1 til 13, og har mange forskjellige fysiske og psykiske handikapp. Det er mange triste scener, da det er stor mangel på personale. Ofte blir barna bindt fast i rullestoler, fordi pleierene ikke har tid til å kikke etter mens de for eksempel ordner mat. Mange av barna er også agresive til tider, og i løpet av en dag kan man både bli slått, bitt, tisset på og lugget! Men samtidig som det er tøft sted å jobbe, er det også utrolig bra å kunne være der å gi barna etterlengtet oppmerksomhet og kjærlighet. Og jeg koser meg like mye som dem når vi kan gå ut i parken å leke, eller har fått fram et smil og en latter!
Etter å ha vært på jobb har jeg hver dag spanskkurs. Det er gøy, og jeg håper på å snart bli en reser i spansk. Det bør jeg hvertfall, for om kun 2 uker skal jeg begynne å jobbe som engelsklærer.
I tillegg til jobb og spansk består Kari-Annes verden av å hygge med de andre volontørene her på Casa Alianza. Topp!
La paz 08.02.07
PÅ MÅNEN
Viste dere at hvis man resite bare et kvarter fra La Paz kommer man til Månene? Hvetfall til et sted som heter Valle de la lluna. Veldig spesielt!
PÅ MÅNEN
Viste dere at hvis man resite bare et kvarter fra La Paz kommer man til Månene? Hvetfall til et sted som heter Valle de la lluna. Veldig spesielt!
La Paz 08.02.07
VERDENS HØYESTE, BLÅESTE OG FLOTTESTE SJØ
I helga reiste seks av oss volontører på helgetur til Copacabana og Titicaca-sjøen. Der nøt vi sol, shopping, god mat og ikke minst fantastisk natur. Det var helt utrolig flott - Sjøen, Andesfjellene og øya Isla del Sol.
VERDENS HØYESTE, BLÅESTE OG FLOTTESTE SJØ
I helga reiste seks av oss volontører på helgetur til Copacabana og Titicaca-sjøen. Der nøt vi sol, shopping, god mat og ikke minst fantastisk natur. Det var helt utrolig flott - Sjøen, Andesfjellene og øya Isla del Sol.
I en bratt fjellskråning hadde jeg et fantastisk møte med min første Lama-venn. Jippi =)
Fantastisk natur på øya Isla del Sol!
Denne øya var helt spesiell for Inkaene, og i følge historien ble månen og sola født her. Dermed finnes det mange inkaruiner på øya, og på bildet til høyre ser dere meg inni et "inka-palass".
Denne øya var helt spesiell for Inkaene, og i følge historien ble månen og sola født her. Dermed finnes det mange inkaruiner på øya, og på bildet til høyre ser dere meg inni et "inka-palass".
La Paz 24.02.07
Hei alle kjente og kjære! Nå tenkte jeg at jeg skulle komme med en ny oppdatering fra Kari-Annes verden de siste to ukene. To uker er ikke så lenge, men det er utrolig hva som kan skje på den tiden når man befinner seg i Bolivia. Så mamma, her kommer flere bilder som du har etterspurt =)
INTRO-UKE
I uke 7 var vi alle volontørene sammen, og fikk en flott innføring i Misjonsalliansen arbeid. Etter å ha lært om organisasjonens filosofi og å ha besøkt prosjekter, er jeg enda mer begeistret for Misjonsalliansen. De driver virkelig seriøst, bra bistandsarbeid med lokal involvering og diakonal tankegang.
Vi ble også litt kjent med byen El Alto, hvor Misjonsalliansen har mange prosjekter og vi skal arbeide. El Alto er en fattig by med oppimot 1 million innbyggere. El Alto ligger på 4000 moh, på høysletta ovenfor La Paz. Det er en grå og trist by hvor nøden er tydelig. 66 % av innbyggerne lever under fattigdomsgrensa, og høyden kombinert med dårlige hus gjør at mange i tillegg til å sulte også fryser.
Vi besøkte microkreditt-banken Diakonia-Frif, som er startet med hjelp fra Misjonsalliansen, men som nå er selvstendig og drives av nasjonale. Banken gir lån og oppfølging til noen av de fattigste som for eksempel ønsker å starte en virksomhet eller å kjøpe inn enda flere bananer å selge på gata.
Hei alle kjente og kjære! Nå tenkte jeg at jeg skulle komme med en ny oppdatering fra Kari-Annes verden de siste to ukene. To uker er ikke så lenge, men det er utrolig hva som kan skje på den tiden når man befinner seg i Bolivia. Så mamma, her kommer flere bilder som du har etterspurt =)
INTRO-UKE
I uke 7 var vi alle volontørene sammen, og fikk en flott innføring i Misjonsalliansen arbeid. Etter å ha lært om organisasjonens filosofi og å ha besøkt prosjekter, er jeg enda mer begeistret for Misjonsalliansen. De driver virkelig seriøst, bra bistandsarbeid med lokal involvering og diakonal tankegang.
Vi ble også litt kjent med byen El Alto, hvor Misjonsalliansen har mange prosjekter og vi skal arbeide. El Alto er en fattig by med oppimot 1 million innbyggere. El Alto ligger på 4000 moh, på høysletta ovenfor La Paz. Det er en grå og trist by hvor nøden er tydelig. 66 % av innbyggerne lever under fattigdomsgrensa, og høyden kombinert med dårlige hus gjør at mange i tillegg til å sulte også fryser.
Vi besøkte microkreditt-banken Diakonia-Frif, som er startet med hjelp fra Misjonsalliansen, men som nå er selvstendig og drives av nasjonale. Banken gir lån og oppfølging til noen av de fattigste som for eksempel ønsker å starte en virksomhet eller å kjøpe inn enda flere bananer å selge på gata.
Paa bildene ser dere laankekunder som har klart aa starte egene virksomheter. Dama lager stenfigurer og mennen flotte slengbukser. Flott aa se!
Misjonsalliansen har også et prosjekt som heter; Fotball krysser grenser. Det er initiativ for å gi unger på El Alto en positiv fritidsaktivitet, noe som igjen holder dem borte fra gata og problemene der, som vold og gjengkriminalitet. Vi fikk se et flott stadium som var bygget av midler fra Norge og El Alto kommune. Det var som en oase av noe positivt i ellers gråe og triste El Alto. Der så man barn som spilte og hadde det gøy, i stedet for å bruke fritiden på å henge i gata eller pusse sko.
BOLIVIAR VS. BOCCA JUNIOR
Jeg har fått oppleve en Søramerikansk storkamp. Den var mellom Boliviar her fra byen, og det argentinske storlaget Bocca Junior. Det var stas, og stemningen var høy tross regnvær og uavgjort resultat. Jeg fikk også testet ut zoomen på kameraet, da argentinske fotballspillere er ganske så kjekke ;)!
Jeg har fått oppleve en Søramerikansk storkamp. Den var mellom Boliviar her fra byen, og det argentinske storlaget Bocca Junior. Det var stas, og stemningen var høy tross regnvær og uavgjort resultat. Jeg fikk også testet ut zoomen på kameraet, da argentinske fotballspillere er ganske så kjekke ;)!
JEG ELSKER FJELL
En dag reiste vi på teambuldings-tur opp på fjellet. Det er helt fantastisk, man skal bare en liten tur ut forbi dørkarmen så er man i de mektige Andesfjellene. Pappa du hadde elsket naturen her =)
Når vi kom på toppen var det bål og pølser, mens vi skuet over Altiplanoet, La Paz og de flotte Andesfjellene.
En dag reiste vi på teambuldings-tur opp på fjellet. Det er helt fantastisk, man skal bare en liten tur ut forbi dørkarmen så er man i de mektige Andesfjellene. Pappa du hadde elsket naturen her =)
Når vi kom på toppen var det bål og pølser, mens vi skuet over Altiplanoet, La Paz og de flotte Andesfjellene.
Ben Tore og Lina Beisland, som er passer på oss voluntøreer. Søte folk=)
WOHOOO KARNEVAL!
Verdens største autentiske karneval finner sted i Oruro, en by 3 timer fra La Paz. Og siden det nå har vært karnevalstider i Sør-Amerika, tok vi selvfølgelig turen til Oruro for å sjekke stemningen. Det var utrolig! -Flotte parader med dansere i glitrende kostymer, morsomme musikkorps og ikke minst en masse vannballongkasting og ”skumspøyting”. Voksne som barn synes det er utrolig gøy å leke med vann og skum i disse karnevalstider, noe vi som gringoer ekstra godt får merke.
Noen av oss overnattet i et klasserom i Oruro, så mens de andre dro hjem fikk vi oppleve hvordan karnevalet tok seg opp utover kvelden. Da ble det lov å danse med i paraden, og vi lærte oss noen karnevalsteg og danset med til applaus og latter fra publikum. Det var utrolig, utrolig gøy! Virkelig ”a moment of fame” der.
Verdens største autentiske karneval finner sted i Oruro, en by 3 timer fra La Paz. Og siden det nå har vært karnevalstider i Sør-Amerika, tok vi selvfølgelig turen til Oruro for å sjekke stemningen. Det var utrolig! -Flotte parader med dansere i glitrende kostymer, morsomme musikkorps og ikke minst en masse vannballongkasting og ”skumspøyting”. Voksne som barn synes det er utrolig gøy å leke med vann og skum i disse karnevalstider, noe vi som gringoer ekstra godt får merke.
Noen av oss overnattet i et klasserom i Oruro, så mens de andre dro hjem fikk vi oppleve hvordan karnevalet tok seg opp utover kvelden. Da ble det lov å danse med i paraden, og vi lærte oss noen karnevalsteg og danset med til applaus og latter fra publikum. Det var utrolig, utrolig gøy! Virkelig ”a moment of fame” der.
Dette ble en litt lang oppdatering fra Kari-Anne denne gangen, og enda flere bilder ligger det på ”mine bilder”. Jeg håper dere alle har det veldig bra!! Akkurat nå er status at jeg er syk. Det er kjedelig! Tror kanskje jeg har amøber i magen. Synes egentlig det var veldig ekkelt å tenke på, men så har jeg tenkt at kanskje amøber er søte?! Jeg har i vertfall bestemt meg for at min er søt, blå med store ører og lange uskyldige øyevipper.
Jeg regner med å ta en tur til legen i morgen å sjekke dette, for er utrolig lei av å være syk nå. Skal også egentlig begynne å jobbe på EL Alto i morgen (mandag). Så tvi tvi, at amøben ikke gidder å være i magen min lenger! Det må da være mørkt og ensomt.
Ha det godt! Pass dere for all snøen! Chau!
Jeg regner med å ta en tur til legen i morgen å sjekke dette, for er utrolig lei av å være syk nå. Skal også egentlig begynne å jobbe på EL Alto i morgen (mandag). Så tvi tvi, at amøben ikke gidder å være i magen min lenger! Det må da være mørkt og ensomt.
Ha det godt! Pass dere for all snøen! Chau!
La Paz 8.03.07
ALDRI MER SALMONELLA
Jeg begynner der jeg slapp sist gang. Jo, jeg dro til legen og fant ut at det ikke bodde noen liten amoebe i magen min. Det bodde derimot ganske mange hissige salmonellabakterier. Og jeg skal si dere at de gjoer vondt!! Hos legen fikk jeg en antibiotikakur, og haapet paa at det skulle gaa bedre. Men etter aa ha gaatt paa kuren 4 dager ble jeg skikkelig, skikkelig daarlig. Jeg kunne ikke annet enn aa ligge, klarte omtrent ikke gaa eller spise. Saa etter tre dager "in pain" ringte jeg legen som med en gang la meg inn paa sykehuset. Da var jeg temmelig dehydrert, og maatte faa intrevenoes. Mine salmonellabakterier var saa hissige at antibiotikaen ikke hadde drept de. Dermed var det ny antibiotikakur paa sykehus, denne gangen rett inn i blodet.
Jeg var to doegn paa sykehuset, jeg fikk godt stell og mange besoek. Og doegn nummer to fikk jeg selskap paa rommet, da ble nemlig Silje ogsaa innlagt. Stakkars! Heldigvis er ho ganske i farta naa.
Naa er status: ganske mye bedre, men fremdeles ikke helt paa topp. Jeg gleder meg til jeg bare kan begynne aa nyte aa vaere her igjen! Foer jeg ble syk fikk jeg saavidt begynt i jobben som engelsklaerer-assistent. Jeg var med en soet engelsklaerer inn i engelsktimene. Det var goey, og ganske vittig. For noen av elevene er noen hormonbomber av noen 17-aaringer som ikke er vant til hvite jenter. De kunne ikke annet enn aa fnise hele timen! Ganske forstyrrende. Og jeg foelte meg ganske rar!
Ja...tror dette var alt for denne gang. Nok om slemme bakterier. Jeg er positiv, tror nok jeg snart er frisk igjen! Regner med aa tilbake paa skolen paa mandag. Og pappa, naa er det ikke bare deg som er "proffen". Paa skolen har jeg nemlig faat det brae kallenavnet "proffa", som forkortelse av proffesora som er laerer paa spansk =)
Ha det godt kjente og kjaere, jeg tenker mye paa dere!
ALDRI MER SALMONELLA
Jeg begynner der jeg slapp sist gang. Jo, jeg dro til legen og fant ut at det ikke bodde noen liten amoebe i magen min. Det bodde derimot ganske mange hissige salmonellabakterier. Og jeg skal si dere at de gjoer vondt!! Hos legen fikk jeg en antibiotikakur, og haapet paa at det skulle gaa bedre. Men etter aa ha gaatt paa kuren 4 dager ble jeg skikkelig, skikkelig daarlig. Jeg kunne ikke annet enn aa ligge, klarte omtrent ikke gaa eller spise. Saa etter tre dager "in pain" ringte jeg legen som med en gang la meg inn paa sykehuset. Da var jeg temmelig dehydrert, og maatte faa intrevenoes. Mine salmonellabakterier var saa hissige at antibiotikaen ikke hadde drept de. Dermed var det ny antibiotikakur paa sykehus, denne gangen rett inn i blodet.
Jeg var to doegn paa sykehuset, jeg fikk godt stell og mange besoek. Og doegn nummer to fikk jeg selskap paa rommet, da ble nemlig Silje ogsaa innlagt. Stakkars! Heldigvis er ho ganske i farta naa.
Naa er status: ganske mye bedre, men fremdeles ikke helt paa topp. Jeg gleder meg til jeg bare kan begynne aa nyte aa vaere her igjen! Foer jeg ble syk fikk jeg saavidt begynt i jobben som engelsklaerer-assistent. Jeg var med en soet engelsklaerer inn i engelsktimene. Det var goey, og ganske vittig. For noen av elevene er noen hormonbomber av noen 17-aaringer som ikke er vant til hvite jenter. De kunne ikke annet enn aa fnise hele timen! Ganske forstyrrende. Og jeg foelte meg ganske rar!
Ja...tror dette var alt for denne gang. Nok om slemme bakterier. Jeg er positiv, tror nok jeg snart er frisk igjen! Regner med aa tilbake paa skolen paa mandag. Og pappa, naa er det ikke bare deg som er "proffen". Paa skolen har jeg nemlig faat det brae kallenavnet "proffa", som forkortelse av proffesora som er laerer paa spansk =)
Ha det godt kjente og kjaere, jeg tenker mye paa dere!
La Paz 26.04.07
FANTASTISK!
Ja, nå er det en stund siden jeg har oppdatert fra mitt liv. Jeg har rett og slett ikke hatt tid, det går i ett hele tiden. Men det liker jeg jo, så det er flott! Og det betyr også at salmonellaen ikke tok knekken på meg, men derimot at jeg er helt frisk. Det har jeg faktisk vært den siste lange tiden. Herlig!
Jeg har det helt fantastisk her i La Paz, nyter hver dag i fulle drag. Da er det er trist at tida går så fort, for allerede er det under 2 måneder igjen. Heldigvis er det mange opplevelser som gjenstår på de to neste månedene.
Nå er jeg godt i gang med jobb som engelsklærer på EL Alto. Der jobber jeg på en skole som heter Adrian Castillo. Hver dag jobber jeg fra åtte til halv et. Det betyr at jeg må stå opp ca klokka seks, for turen opp tar over en time. Eller det kan man riktig nok aldri vite, for stadig er det demonstrasjoner og veiblokader. Det er en politisk aktivitet på et ganske annet nivå en hjemme. For eksempel de første ukene jeg jobbet var det blokader ca hver dag, da demonstrerte folk på El Alto mot at Bolivia solgte mye gass ut av landet og at de dermed ikke kunne få kjøpt gass. Da tok de med seg gasstankene sine og satt seg på linje mitt i veien, og vi i minibussene måtte kjøre store omveier utenom.
Skolen min ligger litt i utkanten av byen El Alto, ut mot fjellene, så det siste stykke til skolen pleier jeg å sitte sammen med bowlerhatt-kledde damer som tygger coccablader og snakker på aymara (indianerspråk). Ganske eksotisk!
Jeg trives kjempegodt på skolen. Elevene mine er fra 13-19 år, og veldig flotte. De behandler meg helt fantastisk, jeg får ufortjent mye positiv oppmerksomhet. For eksempel har mange av de eldste guttene lært seg: ”I love you”, og det er jo ganske koselig å få ropt etter seg i skolegården. De er alle veldig interessert, spør mye om Norge og når jeg skal komme tilbake neste gang. Tross at de er veldig søte alle sammen er det til tider ganske vanskelig å lære de engelsk. Både fordi de selv synes det er forferdelig vanskelig, og fordi det til tider er vanskelig for meg å forklare engelsk grammatikk på spansk. Forrige uke fikk jeg litt panikk, for da ble jeg plutselig utnevnt til å ha ansvaret for de 15 klassene alene. Læreren jeg jobbet sammen med falt i trappen, og kan dermed ikke gå eller jobbe på to måneder. Jeg fikk prøve meg alene i klassene en uke, før hun fant en vikar. Det var veldig gøy, men også frustrerende. De fantest ikke respekt for den hvite gringoen. Kanskje ikke så rart når jeg heller ikke klarte å bli sint på mine sjarmerende elever?! Nå er det i alle fall veldig greit, jeg og Jorge underviser litt hver, og så holder han kustus på elevene mens jeg kan være den snille læreren.
FANTASTISK!
Ja, nå er det en stund siden jeg har oppdatert fra mitt liv. Jeg har rett og slett ikke hatt tid, det går i ett hele tiden. Men det liker jeg jo, så det er flott! Og det betyr også at salmonellaen ikke tok knekken på meg, men derimot at jeg er helt frisk. Det har jeg faktisk vært den siste lange tiden. Herlig!
Jeg har det helt fantastisk her i La Paz, nyter hver dag i fulle drag. Da er det er trist at tida går så fort, for allerede er det under 2 måneder igjen. Heldigvis er det mange opplevelser som gjenstår på de to neste månedene.
Nå er jeg godt i gang med jobb som engelsklærer på EL Alto. Der jobber jeg på en skole som heter Adrian Castillo. Hver dag jobber jeg fra åtte til halv et. Det betyr at jeg må stå opp ca klokka seks, for turen opp tar over en time. Eller det kan man riktig nok aldri vite, for stadig er det demonstrasjoner og veiblokader. Det er en politisk aktivitet på et ganske annet nivå en hjemme. For eksempel de første ukene jeg jobbet var det blokader ca hver dag, da demonstrerte folk på El Alto mot at Bolivia solgte mye gass ut av landet og at de dermed ikke kunne få kjøpt gass. Da tok de med seg gasstankene sine og satt seg på linje mitt i veien, og vi i minibussene måtte kjøre store omveier utenom.
Skolen min ligger litt i utkanten av byen El Alto, ut mot fjellene, så det siste stykke til skolen pleier jeg å sitte sammen med bowlerhatt-kledde damer som tygger coccablader og snakker på aymara (indianerspråk). Ganske eksotisk!
Jeg trives kjempegodt på skolen. Elevene mine er fra 13-19 år, og veldig flotte. De behandler meg helt fantastisk, jeg får ufortjent mye positiv oppmerksomhet. For eksempel har mange av de eldste guttene lært seg: ”I love you”, og det er jo ganske koselig å få ropt etter seg i skolegården. De er alle veldig interessert, spør mye om Norge og når jeg skal komme tilbake neste gang. Tross at de er veldig søte alle sammen er det til tider ganske vanskelig å lære de engelsk. Både fordi de selv synes det er forferdelig vanskelig, og fordi det til tider er vanskelig for meg å forklare engelsk grammatikk på spansk. Forrige uke fikk jeg litt panikk, for da ble jeg plutselig utnevnt til å ha ansvaret for de 15 klassene alene. Læreren jeg jobbet sammen med falt i trappen, og kan dermed ikke gå eller jobbe på to måneder. Jeg fikk prøve meg alene i klassene en uke, før hun fant en vikar. Det var veldig gøy, men også frustrerende. De fantest ikke respekt for den hvite gringoen. Kanskje ikke så rart når jeg heller ikke klarte å bli sint på mine sjarmerende elever?! Nå er det i alle fall veldig greit, jeg og Jorge underviser litt hver, og så holder han kustus på elevene mens jeg kan være den snille læreren.
Yndlingsguttene i 4 (de eldste), med skolen i bakgrunnen.
Panfløyte er fast inventar i enkelte av klassene.
Yndlingsgutter!
"Proffa" Kari-Anne sammen med enda flere yndlingselever.
TIAWUNAKU
Før Inkariket, fantest det en kultur på den bolivianske høysletta som het Tiawunaku. Vi reiste for å se noen ruiner fra denne tiden. Ganske imponerende flotte! Særlig med tanken på at noe kan være så gamle som fra 1200 år f. Kr.
Før Inkariket, fantest det en kultur på den bolivianske høysletta som het Tiawunaku. Vi reiste for å se noen ruiner fra denne tiden. Ganske imponerende flotte! Særlig med tanken på at noe kan være så gamle som fra 1200 år f. Kr.
JEG OVERLEVDE VERDENS FARLIGSTE VEI
På lørdag reiste vi for å sykle "dødsveien", en av Bolivias store turistatraksjoner. På forhånd var jeg ganske nærvøs, jeg hadde hørt om flere hundre meters bratte stup og skremmende tall om dødsfall på denne veien. Men bortsett fra en episode, hvor en jente i gruppa vår falt og slo hodet, så var det en fantastisk tur! Naturen var overveldende vakker.
Vi begynte på 4700 moh, da syklet vi gjennom skyene. Jeg prøvde å åpne munnen å smake sky, men egentlig ble tunga bare litt kald. Så vet dere det, hvis noen tenkte at sky kanskje var en delikatesse. Etterhvert som vi syklet nedover fjellsidene forandret naturen seg, og til slutt var vi på 1100 moh og syklet under fossefall og palmetrær. Da hadde også luften og luktene forandret seg ganske mye, og jeg innbiller meg at man kunne lukte at det var mer oksygen. Etter å ha vært på over 4500 i tre måneder var det helt fantastisk å puste inn mer luft, jeg merket med en gang at jeg hadde mer energi og kunne bare sykle på de siste kilometerene.
På lørdag reiste vi for å sykle "dødsveien", en av Bolivias store turistatraksjoner. På forhånd var jeg ganske nærvøs, jeg hadde hørt om flere hundre meters bratte stup og skremmende tall om dødsfall på denne veien. Men bortsett fra en episode, hvor en jente i gruppa vår falt og slo hodet, så var det en fantastisk tur! Naturen var overveldende vakker.
Vi begynte på 4700 moh, da syklet vi gjennom skyene. Jeg prøvde å åpne munnen å smake sky, men egentlig ble tunga bare litt kald. Så vet dere det, hvis noen tenkte at sky kanskje var en delikatesse. Etterhvert som vi syklet nedover fjellsidene forandret naturen seg, og til slutt var vi på 1100 moh og syklet under fossefall og palmetrær. Da hadde også luften og luktene forandret seg ganske mye, og jeg innbiller meg at man kunne lukte at det var mer oksygen. Etter å ha vært på over 4500 i tre måneder var det helt fantastisk å puste inn mer luft, jeg merket med en gang at jeg hadde mer energi og kunne bare sykle på de siste kilometerene.
Naturen langs "dødsveien" var helt utrolig flott. Bare synd man ikke kunne kikke mer, for vi måtte jo være ganske oppmerksom på veien. Litt skummelt var det der det gikk 600 stup rett ned. og spesielt ekkelt var det fordi vi måtte ligge på yttersiden mot stupene, det kunne jo være det kom trafikk imot.
Ja, nå har jeg jammen meg overlevd både salmonellaangrep og verdens farligste vei. -Nå føler jeg at jeg kan klare det meste. Med dette avslutter jeg for denne gang, men skal nok skrive mer snart. Og mamma, - ja, jeg skal prøve å legge ut noen flere bilder av meg selv:) Chau, hasta luego!
Ja, nå har jeg jammen meg overlevd både salmonellaangrep og verdens farligste vei. -Nå føler jeg at jeg kan klare det meste. Med dette avslutter jeg for denne gang, men skal nok skrive mer snart. Og mamma, - ja, jeg skal prøve å legge ut noen flere bilder av meg selv:) Chau, hasta luego!
La Paz 3.05.07
I BOLIVIANSK BRYLLUPP
På lørdag fikk vi opplevd et boliviansk bryllup. Vi hadde aldri møtt brudeparet, men bruden var søster av en boliviansk venninne så vi var hjertelig velkommene. Det var veldig gøy å oppleve, men også veldig langt! – De andre gjestene var lure nok til å komme utover kvelden når festen var i gang, men da vi ikke hadde forstått det satt vi lenge og ventet på både brudeparet og de andre gjestene.
I BOLIVIANSK BRYLLUPP
På lørdag fikk vi opplevd et boliviansk bryllup. Vi hadde aldri møtt brudeparet, men bruden var søster av en boliviansk venninne så vi var hjertelig velkommene. Det var veldig gøy å oppleve, men også veldig langt! – De andre gjestene var lure nok til å komme utover kvelden når festen var i gang, men da vi ikke hadde forstått det satt vi lenge og ventet på både brudeparet og de andre gjestene.
Det flotte brudeparet!
Festfine på dansegulvet. Danse gjør man nemlig mye i bryllup her, alt fra salsa til merenge.
Kjære mamma, her er bildet jeg lovet deg av kjolen min!
Fristende kakebord? Hvertfall veldig romantisk, med svaner og greier?!
Søte bolivianske damer i tradisjonelle festdrakter.
EN SKOPUSSERS LIV
Maskerte unge gutter preger bybildet i La Paz. Det ser ut som de skal rane en bank, og kan derfor virke skremmende av den grunn. Men årsaken til at de bruker maske er en helt annen, - de er nemlig skopussere! De livnærer seg av å pusse folks sko, noe som blir sett på som en uverdig jobb. Hvis jeg sammenlikner med India er de som de kasteløse, de blir sett ned på og ikke sett på som likeverdige med andre mennesker. På grunn av disse holdningene skjuler de identiteten sin, og slik at ikke familien skal føle skam hvis folk ser de har en skopusser i slekta.
Jeg har blitt kjent noen skopussere, og ofte når jeg sitter og snakker med dem opplever jeg at folk stirrer og spør hva jeg gjør sammen med dem, - de er jo skopussere! Dette er virkelig noe som gjør meg sint, jeg skjønner ikke at man kan tenke at noen er mindre verdt enn andre. Detter er flotte mennesker. Men også folk som sliter, og som lever et hardt liv på gata for å tjene sitt levebrød. Mange av dem er også bare barn, for eksempel har jeg blitt kjent med Wilmert som er 8 år og pusser sko mange timer hver dag.
For meg er det veldig sterkt å møte disse skjebnene, og derfor ville jeg gjerne vise dere hjemme noen bilder og fortelle litt om skopusserene.
Maskerte unge gutter preger bybildet i La Paz. Det ser ut som de skal rane en bank, og kan derfor virke skremmende av den grunn. Men årsaken til at de bruker maske er en helt annen, - de er nemlig skopussere! De livnærer seg av å pusse folks sko, noe som blir sett på som en uverdig jobb. Hvis jeg sammenlikner med India er de som de kasteløse, de blir sett ned på og ikke sett på som likeverdige med andre mennesker. På grunn av disse holdningene skjuler de identiteten sin, og slik at ikke familien skal føle skam hvis folk ser de har en skopusser i slekta.
Jeg har blitt kjent noen skopussere, og ofte når jeg sitter og snakker med dem opplever jeg at folk stirrer og spør hva jeg gjør sammen med dem, - de er jo skopussere! Dette er virkelig noe som gjør meg sint, jeg skjønner ikke at man kan tenke at noen er mindre verdt enn andre. Detter er flotte mennesker. Men også folk som sliter, og som lever et hardt liv på gata for å tjene sitt levebrød. Mange av dem er også bare barn, for eksempel har jeg blitt kjent med Wilmert som er 8 år og pusser sko mange timer hver dag.
For meg er det veldig sterkt å møte disse skjebnene, og derfor ville jeg gjerne vise dere hjemme noen bilder og fortelle litt om skopusserene.
Her er lille Wilmert i full gang med å pusse sko.
Her har vi spilt fotball med en gjeng med skopussere. Det vakte veldig oppsikt når vi kom gående 5 hvite jenter med denne gjengen!
Jeg og en venn av meg som heter Felix.
